Labyrinten som metafor på livet

av Liv Hegle

Labyrinten er et sted å finne veg. Det er ingen «rett eller galt» måte å vandre i en labyrint!

Gjennom tidene er labyrinten blitt anvendt som symbol og verktøy både i kunsten, religionen, filosofien og psykologien. Labyrinten får meg til å tenke på alle de svingninger og svinger som har ført meg dit jeg er i dag. Det er ingen rettlinjet vei jeg har gått. Min vei, har som de fleste andres vært kronglete og har hatt skarpe svinger, som jeg ikke forsto da jeg gikk dem. Den labyrinten som jeg kaller mitt liv, har gjort meg til den jeg er i dag.

Som meditasjonsverktøy kan labyrinten være en kilde til trøst og det kan roe sinnet (stillhet og støy). Å vandre labyrint kan hjelpe oss til å løse opp i indre spenninger og roe den indre støyen slik at vi får større klarhet i eget liv. Som et åndelig verktøy - den rolige vandringen og stillheten, og labyrinten som en metafor på livet – kan hjelpe oss til å trenge dypere ned i livets mysterier.

Vi snakker her om labyrinter som har én vei inn til sentrum, og samme vei ut igjen. Det kan være mange måter å vandre en labyrint på, men intensjonen er å være sammen med Gud. Det er viktig å gå sakte, bruke god tid. Det handler ikke bare om å finne sentrum, men det handler om å vandre med Gud. I stillheten finner vi Gud og vi finner oss selv. Dette er en øvelse i å være her og nå.

For å forberede vandringen kan det være fint å sitte litt i stillhet. Ved inngangen stopper vi litt opp, trekker pusten dypt et par, tre ganger, lar det være avstand til den som er foran, starter med å invitere Gud med på vandringen, og begynner å gå i en komfortabel gange.

Deretter kan vandringen bestå av tre faser:

1) Vandringen inn mot sentrum

2) Væren i sentrum

3) Vandringen utover

Hva skjer?

Bottom