Labyrint i kristen tradisjon

av Liv Hegle

Det første sikre eksempel på at labyrint ble brukt i den kristne tradisjonen er fra år 324, da kristne laget labyrinter på kirkegulvene sine (Algerie / Nord Afrika). Men man antar enda tidligere bruk. 

Fra 324 er det godt dokumentert at kristne brukte labyrinter både i privat bønn og i større fellesskap. I det 4. århundre skriver mange av kirkefedrene om labyrinter. I det 9. århundre begynte munkene å bruke tegninger av labyrinter i manuskriptene sine. Fra det 12. og 13. århundre ble de ofte plassert som mosaikker på kirkegulv.

Tolkning av labyrinten har variert opp gjennom tidene. Mange ser på labyrinten som en metafor på livet, vet vi ikke hvor veien tar oss. Vi kan ikke forutse hva som venter oss rundt neste sving, men vi vet (i alle fall håper vi) at veien fører oss til målet for livsvandringen vår.

Den kan symbolisere troens vei, å vandre gjennom labyrinten er å vandremed Gud. Vandringen er vanligvis meditativt / kontemplativt. Mange religioner, også den kristne, betrakter det å vandre labyrint som en spirituell praksis / åndelig øvelse. Kristne har praktisert dette siden oldkirken. Munker og nonner som av ulike grunner ikke hadde anledning til å dra på pilegrimsvandring til Jerusalem (helse, økonomi …), laget seg en labyrint ute i hagen eller på kirkegulvet og vandret i den. Dermed representerte det vandringen til / mot Kristus.

 

Hva skjer?

Bottom